Hun husket ikke sist hun lo...

Hun hadde kjent på det lenge. Kroppen hadde sagt i fra, men hun håpet på at det skulle gå over.

Hodet verket, skuldrene var stive og hun husket ikke sist hun klarte å slappe skikkelig av.

Den siste tiden hadde det oppstått flere ubehagelige episoder. Hun hadde glemt å låse døra hjemme. Hun fikk ikke med seg viktig informasjon som ble gitt på jobben og hun husket ikke sist hun lo.

Men hva kan jeg gjøre med det? tenkte hun. Hva reduserer stress? Alle andre fikser jo denne hverdagen, så hvorfor gjør ikke jeg det? Hvordan skulle hun få bedre selvfølelse, når alt hun kjente på var utilstrekkelighet.

Hun hadde mange spørsmål, men ante ikke hvor hun skulle finne svar.

Denne historien er dessverre ikke unik. Mange kvinner som kontakter Det lille pusterommet forteller lignende historier. Og det fins flere. Mange flere.

Og selv om det kan virke uoverkommelig og lite sannsynlig at du kan finne tilbake til latter, glede, overskudd og hvile, så e...

 Livet er ikke bare burde-burde!

«Tida flyr» sier vi til hverandre når vi beklager oss fordi vi ikke har ringt, besøkt eller holdt det vi har lovet til noen vi er glad i. Tida går så altfor fort. Men strengt tatt så går den vel akkurat like fort som den alltid har gjort. Det er bare vi som lever så fort.

Kalenderen er full og forventningene fra jobb, skole, barnehage, hus og hjem tar oss. Og da har vi ikke engang begynt å tenke på venner, familie og så videre, og så videre.

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noen sa de kjedet seg. Jeg kan ikke huske å ha hørt at noen har skrytt av at de har gjort ingenting i helga. For det går så fort at vi ikke tar oss tid til å være til stede.

Tiden vi lever i hyller produksjon og prestasjon. Hvile, ro og tom kalender er fremmedord. Vi gjør det vi tenker er forventet av oss. Det vi burde. Og så bruker vi resten av energien vår på å ha dårlig samvittighet for alt det vi ikke får gjort. Dette skaper stress. Og hva gjør stress med kroppen...

Stopp, jeg vil av!

-Hva stress kan føre til-

05.01.2020

Det går for fort, denne karusellen som vi kaller livet. Du vet, karuseller går i full fart. Opp og ned, rundt og rundt, og du klamrer deg fast, i håpet om at du skal kunne komme deg av i god behold. Når den endelig stopper.

Elsker du høyt tempo, full kalender og konstant flere tanker i hodet på en gang så er ikke dette skrevet til deg. Jeg skriver til deg som kjenner at det blir for mye, at du lengter etter pauser og pusterom. Men at du ikke helt vet hvor og hvordan du skal få dem.

Det går for fort. Det starter allerede som nyfødt. Vi skal så tidlig som mulig hjem fra sykehuset, mor skal raskere tilbake i jobb og barna begynner i barnehagen før de kan gå. De skal også gjerne begynne med fritidsaktiviteter nesten før de er ferdig med bleier.  Den myke skolestarten som skulle være preget av lek har jammen meg også blitt til lekser og timeplaner. Alt dette kanskje før fylte seks år. Hjemme er begge foreldrene i full jobb, ett...