Stopp, jeg vil av!

Stopp, jeg vil av!

-Hva stress kan føre til-

05.01.2020

Det går for fort, denne karusellen som vi kaller livet. Du vet, karuseller går i full fart. Opp og ned, rundt og rundt, og du klamrer deg fast, i håpet om at du skal kunne komme deg av i god behold. Når den endelig stopper.

Elsker du høyt tempo, full kalender og konstant flere tanker i hodet på en gang så er ikke dette skrevet til deg. Jeg skriver til deg som kjenner at det blir for mye, at du lengter etter pauser og pusterom. Men at du ikke helt vet hvor og hvordan du skal få dem.

Det går for fort. Det starter allerede som nyfødt. Vi skal så tidlig som mulig hjem fra sykehuset, mor skal raskere tilbake i jobb og barna begynner i barnehagen før de kan gå. De skal også gjerne begynne med fritidsaktiviteter nesten før de er ferdig med bleier.  Den myke skolestarten som skulle være preget av lek har jammen meg også blitt til lekser og timeplaner. Alt dette kanskje før fylte seks år. Hjemme er begge foreldrene i full jobb, ettermiddagene stappfulle av organisert aktivitet og skjermbruk.

Vi googler som gale etter raske og sunne middager. Vi outsourcer husarbeid og handler på nett som aldri før. For å få denne bedriften, også kalt familien, til å gå rundt. Når barna er lagt må mor og far, hvis de er så heldige å bo sammen, gjøre unna litt jobbing og oppdatering på sosiale medier før de får litt etterlengtet søvn. Og så er vi i gang igjen. Med karusellen. Lever vi egentlig slik vi ønsker, eller må vi bare finne en måte å overleve på? Hvor mye strekker vi oss for å få hverdagen til å gå opp? Og hva gjør dette med helsa vår, relasjonene våre og samfunnet vårt?

Jeg tror at mange innerst inne ønsker seg så mye mer enn den karusellen som vi forsøker å klamre oss fast til hver eneste dag. Vi lengter mot feriene, hvor vi kanskje kan få snakket litt med den vi er aller mest glad i og håper det er nok til at vi ønsker å fortsette sammen også når hverdagen kommer. I feriene lever vi livet slik vi liker det aller best; med god tid og sammen med de som betyr mest for oss. Da fyller vi opp med vil-tingene. Da spiser vi den gode maten og unner oss litt ekstra velvære. Så kommer hverdagen. Disse vante og trygge rutinene som de fleste av oss trives godt med, men som for mange kan bli litt for travle og preget av alle må-tingene.

Jeg tror at vi er skapt for mer enn dette hamsterhjulet som preger hverdagen til mange. Jeg tror ikke at det er meningen at vi skal leve store deler av livet vårt via en skjerm. Jeg tror ikke barna våre har så godt av å bytte ut frilek og øyekontakt med fulle timeplaner og Snap Chat. Hva kan vi få igjen for å være litt mer til stede og gjøre litt mindre?

Hvilke konsekvenser får det at vi lever på denne måten? Kan det være slik at barn som får for lite ro, avkobling og kreativt spillerom senere blir ungdommer som sliter med angst og depresjon? Kan det økte presset om å prestere og produsere være en av årsakene til at ungdommer dropper ut av skolen? Er det slik at kvinner som må prestere på alt for mange arenaer til slutt ikke klarer å fungere på noen av dem? Og hvordan påvirker denne travle og prestasjonsfokuserte livsstilen skilsmissestatistikken, for ikke å glemme den økende selvmordsstatistikken i dette landet?

Er vi modne for å tenke at vi må gjøre noe på en annen måte? Eller skal det bare være opp til den enkelte å si stopp? Jeg sier stopp. Nå. Jeg har hoppet av karusellen og kjenner med hver celle i kroppen min at dette må til. For meg, for barna mine, for ekteskapet mitt og for livet. For meg har dette innebåret å skifte fokus og å ta mer tid til det som fyller på. Se litt mindre på klokka og mer på alt det gode jeg har rundt meg. Ha færre avtaler i kalenderen, men ha faste avtaler med meg selv. Og ikke minst: tenke at jeg er akkurat sånn som jeg skal være og det er bra nok. Min erfaring er at disse valgene gjør meg til en bedre mamma, kone, venn og hjelper.

Da jeg skulle tilbake i jobb etter å ha fått mitt andre barn tenkte jeg: «hvordan får folk dette til?» To små barn i barnehage, som ikke sover godt om natta og som trenger masse ro og oppmerksomhet de få timene som blir til overs mellom barnehage og søvn. Og så skal man produsere på jobb, ta vare på ekteskapet, trene, leve sunt å ha overskudd til å være sosial og morsom med venner? Dette regnestykket gikk ikke opp og jeg endte opp som sykemeldt. Som mange andre kvinner. En ny undersøkelse fra NAV viser at kvinner har 70% høyere sykefravær enn menn. Svaret på hvorfor er sikkert komplisert. Men jeg tror noe av svaret ligger i at mange har det som jeg hadde det. Kroppen sier stopp og man blir tvunget til å lytte til den. Fordi man ikke har kunnet ta hensyn til seg selv og det som gjør at man trives. Fordi man ikke har tatt kroppen på alvor alle de gangene den har forsøkt å si fra før. Enten det dreier seg om lite energi, søvnvansker, hormonelle problemer, smerter i kroppen, ustabilt humør eller andre signaler som bør tas på alvor. En klok venn sa til meg da jeg var sykemeldt: «så fint at kroppen sier i fra, den er fin sånn». Det syns jeg var et forfriskende innspill etter at jeg i lengre tid hadde klaget over at kroppen var ubrukelig og ikke samarbeidet. Den klarte jo ikke å leve slik som det var forventet av den.

Hva lærer vi egentlig barna våre? Disse små skattene som en dag skal ta over verden? Lærer vi dem at det er bare å henge i den berømte stroppen, helt til den ryker? At dette er livet og at det bare gjelder å bite tennene sammen? Eller ønsker vi at de skal ta vare på seg selv, i vissheten om at de er bra nok akkurat som de er og at de har tid til å være til stede i eget liv? Hvis vi ønsker at de skal få et godt liv med en god fysisk og psykisk helse tenker jeg at de må lære av oss voksne at det er viktig og riktig å stoppe opp, ta vare på seg selv og være til stede i dette livet som går så fort. I FNs barnekonvensjon står det så enkelt som dette: «barnets rett til å hvile og fritid». Jeg tenker at dette i vår vestlige verden innebærer rett til hvile fra fulle timeplaner, tidsfrister og digital stimulering. De trenger en fritid som gir rom for fri fantasi, lek og å kjede seg.

«Creativity is the residue of time wasted» sa Albert Einstein.

I hvilen ligge magien og muligheten for nyskaping og glede. Min egen erfaring er nettopp dette. Da jeg ga rom for hvile, ro og meditasjon i mitt liv blomstret kreativiteten som aldri før og det åpnet seg nye muligheter for veien videre. Dette resulterte i at jeg etablerte «Det lille pusterommet», et kurs- og coachingtilbud for de som kjenner at livet er fullt opp av stress og dårlig samvittighet. For dem som ønsker å skape et lite pusterom i sitt liv. 

Så fortsetter livet, med sine opp- og nedturer. Jeg ønsker å ha begge beina plantet på jorda og ta inn alle de små og store gledene som finnes rundt meg. Karusellen sparer jeg til neste gang jeg skal på Tusenfryd.

Maren Kvalvaag-Toven

Coach og gründer av «Det lille pusterommet»