Hjemmekontormedaljens bakside

Hjemmekontormedaljens bakside

-kronikk på trykk i Dagbladet 07.12.20

Hjemmekontorets store gjennombrudd kan for mange oppleves som svært tosidig og det er viktig at vi som samfunn også tar inn over oss baksiden. Enkeltindividene betaler prisen. 

“Pling!” sier det i telefonen. Dagen er så vidt i gang og sakslista til dagens første Teams-møte minner henne på at hun må være klar kl. 08 presis. I dusjen forberedes innlegget som må være klart og mens hun smører brødskivene, tenker hun på deadlinen hun har på prosjektet sitt. Denne gangen må hun rekke det, hvis hun skal ha sjans å vinne mot de fremadstormende og barnløse nyansatte. Den ukelange sykemeldingen i forrige måned gjorde ikke akkurat karrieren hennes en tjeneste. Hun tar en slurk kaffe og manner seg opp. “Vil ikke!” skriker 3-åringen i møte med ullklær og fleecelue. Han legger seg ned og spreller med beina. Ti minutter til møtet begynner og barna er ikke engang levert i barnehagen. Perfekt!

“Jeg orker ikke mer!” hører hun seg selv skrike, mens hun kaster cherroxene i gulvet og tårene presser på. Barna kikker med store øyne og blir stille. Hun setter deg ned på gulvet og ber om unnskyldning. Nok en gang kokte det over. Bra jobba!

Tilbake til kjøkkenbordet forsøker hun å snike seg inn på det virtuelle møtet og later som om hun har vært der hele tiden. Så hører hun lyden av vaskemaskinen som har vasket ferdig dyna som ble våt i natt. -”Dritt, jeg må få den i tørketrommelen i tide”, tenker hun stille. Og DER var det hennes tur til å komme med innlegget i møtet! Hun trosser den stive kjeven og den dunkende hodepinen og kjører på. 

2020; tida der kvinner og menn skal ha like muligheter. Tida der barna skal vokse opp med en følelse av at alt er mulig. Og tiden der kvinner i hele Norge er utslitt. Hele livet har de levd etter det de oppfatter som andres forventninger, krav og behov. Forventninger til å få flere barn, kravet om å ha en karriere og alle behovene som må dekkes hos barn, venner og familie. Tiden der kvinner sjonglerer karriere, familieliv og det tredje skiftet. Det som handler om resten; om barnas klær, planlegging, gaver, høytider, kommunikasjonen med barnehagen og så videre. Også lurer vi på hvorfor kvinner er mer sykmeldt og jobber mer deltid enn menn? 

Barna som lærer at hverdagen skal gå i 120, med en timeplan fylt med aktiviteter og skjerm. Som vokser opp som ungdommer med angst, depresjon og dårlig selvfølelse. Kvinnene som forsøker å strekke til på alle arenaer, men som ender opp med å ikke få til noe. Følelsen av å tape både på hjemmebane og på jobb gjør noe med deg over tid. Det hjelper lite å scrolle i sosiale medier for å bli minnet på hvordan alle andre tilsynelatende fikser dette så innmari bra. 

2020; året da hjemmekontor skulle bli allemannseie og vi skulle få ubegrenset tid med de vi er mest glad. Året da grensene mellom jobb og hjem ble visket ut og påminnelsene om alt du ikke får til står i kø. Året der evnen til å sjonglere klesvask, lekselesing og møtevirksomhet ble et must. Året da stressnivået skjøt i taket. Året da flere enn noensinne kjenner på ensomhet. 

Til meg kommer de. De høyt utdannede, flotte og modige kvinnene som skjønner at dette ikke går lenger. Som ønsker svar på hvorfor de til stadighet kjenner seg så slitne og hvordan de kan finne veien videre. Som beskriver hverdagen som overveldende og som bærer på en konstant følelse av utilstrekkelighet. De ble ikke den mammaen de egentlig ønsket å være for sine barn og det gjør vondt. 

“Hvordan står det til med selvfølelsen din?”, spør jeg. Svaret lar vente på seg og hun ser bort. “Jeg tror jeg trenger litt hjelp med den”, sier hun stille, med tårer i øynene. 

Stress påvirker alt. Både den fysiske og psykiske helsa, relasjoner, arbeidskapasitet, livslyst, selvfølelse - alt. 

Med over 15 års erfaring som barnevernpedagog og familieterapeut, kan jeg si at måten vi lever livene våre i 2020 ikke er bærekraftig. Og da snakker jeg ikke bare om hvordan vi ligger an til å nå FNs klimamål. Men om hvordan vi skal ta vare på oss selv, relasjonene våre og ikke minst barna våre. Hvordan skal en generasjon mammaer, med en lang liste stressymptomer, gi barna en trygg, forutsigbar og lykkelig barndom når selvfølelsen ligger under dørstokken og de ikke har hatt overskudd siden 90-tallet?

Vi må snakke om hvordan det å leve litt saktere, i tråd med egne verdier og det å ta vare på seg selv må komme høyere opp på to-do-lista til norske kvinner. Om hvordan den offentlige retorikken rundt disse temaene påvirker enkeltindivider. For dersom kvinners egentlige behov fortsetter å bli en salderingspost hos familiens logistikkminister, så raser snart huset. 

Maren Kvalvaag-Toven, Coach og Familieterapeut, Det lille pusterommet